Diskusjonen etter foredraget hans ga Odd en aha-opplevelse. Uttrykket Human Capacity Building setter jo ord på det han hadde holdt på med gjennom femti år! Siktemålet i alt han har gjort, fra å undervise ferske lærlinger i bruk av håndredskap, via arbeidet med å skape en egen nepalsk kompetanse for industri og vannkraft til en rådgivning og strukturdannelse på et høyt samfunnsplan, har hele tiden vært å skape ferdigheter og holdninger som er gunstige for utvikling av landet. Det han har drevet med hele tiden ligger i dette nye begrepet. Hans innsats har vært en eneste, lang Dugleiksbygging!

Odd konstaterte også, noe overrasket, hvor oppsiktsvekkende og uvanlig budskapet og metodene hans egentlig var.  Han fant ikke et eneste land i Afrika med et eget, nasjonalt kompetansemiljø for vannkraft, slik som i Nepal. Av en eller annen grunn har det vært utenkelig å bygge opp egne, nasjonale infrastrukturer innen teknikk og vannkraftkompetanse på det afrikanske kontinentet, den store bistandsinnsatsen til tross. Hvorfor kan det være at Nepal har en slik nasjonal kompetanse, men ikke hele Afrika? Det har en del med Nepal å gjøre. Men skyldes kanskje aller mest personen Odd Hoftun.

Som sønn av kraftverksbestyreren i Ål i Hallingdal, fikk Odd tidlig vannkraftteknikk og arbeidsetikk inn i blodet. Gjennom moren fikk han også sterke impulser fra bedehuset. De haugianske idealene i det tradisjonelle bondesamfunnet var til stede. Han gjorde alt dette til sitt – men ikke som blåkopi. Isteden dannet det bakgrunn for en bevissthet om at han hadde en livsbestemmelse å følge. Odd utdannet seg som vannkraftingeniør ved Norges Tekniske Høyskole, og skaffet seg relevant praksis som ansatt i kraftselskaper i henholdsvis Ålesund og Drammen. Dette var på 1950-tallet, i frambruddet av det moderne Norge. Ingeniører var ettertraktet og kunne regne med en trygg karriere innen næringslivet eller det offentlige. Odds planer gikk i en annen retning. Han ønsket å stille seg til rådighet for u-landstjeneste, gjerne gjennom misjonen. Problemet var bare at ingen misjonsorganisasjon så noen nytte i en ingeniør. Dette var situasjonen, helt til Den norske Tibetmisjon tok kontakt: Om Hoftun kunne lede arbeidet med å bygge et sykehus i Tansen, Nepal?

Odd og ektefellen Ingeborg Marie ”Tullis” Hoftun kom til Tansen i januar 1958, og ble virvlet inn i et internasjonalt felleskap av idealister som dem selv. Plattformen var United Mission to Nepal (UMN), som ble dannet kort tid etter at Nepal åpnet sine grenser i 1951. UMN samlet i seg en rekke misjonsorganisasjoner og kirker som la innbyrdes forskjeller igjen ved grensen for å gjøre en felles innsats. Hindukongedømmet Nepal stilte som vilkår at misjonærene skulle avstå fra å misjonere. Dermed var organisasjonen henvist til å utøve yrkesmisjon: vise i holdninger og handlinger hva de sto for. I praksis ble UMN landets største bistandsorganisasjon.

Odd og Tullis Hoftun hadde ingen formelle kurs i kultur og språk. Byggearbeidet skjedde i omgivelser så å si frie for tekniske hjelpemidler og fagkunnskap. Alt som ikke fantes på stedet, måtte bæres på ryggen fra slettelandet en dagsmarsj nedenfor. Odd bygde opp et enkelt, lite verksted i forbindelse med byggearbeidene. Det viste seg å være det best utstyrte verkstedet i hele Vest-Nepal. Han etablerte en enkel praksisopplæring av lokale medarbeidere på byggeplassen. Disse ble raskt attraktive som ”byggeeksperter” i regionen. Odds oppdrag var tidsbegrenset og knyttet kun til sykehusbyggingen. Underveis ga erfaringene i arbeidet og de store behovene i samfunnet ham ideen til en teknisk misjon. Tankene hans brøt radikalt med framherskende tenkning innen både misjon og bistand på denne tiden. Like fullt fikk han klarsignal fra UMN til å gå i gang og virkeliggjøre den.

Odd ville opprette et teknisk institutt hvor ungdom skulle få delta som lærlinger i industriell produksjon av varer og tjenester. Slik kunne de tilegne seg grunnleggende ferdigheter innen maskin-, metall- og trearbeid. Læringen skulle skje i tett kontakt med en læremester, som ikke bare tok ansvar for den tekniske veiledningen. Mesteren skulle også være livslærer og rollemodell for de holdningene og den arbeidsetikken som i sin tid gjorde vestens utviklingssprang mulig. Produksjonsbedriftene skulle ha lønnsomhet som mål fra dag én. Misjon og bistand skulle avstå fra å ”redde” feilslåtte ideer med ekstrabevilgninger. I det hele tatt var det bedre å ha for lite penger enn for mye. For smalhans trigget fantasien og tiltaksevnen, og bidro til å finne løsninger som kunne fungere som realistiske foregangseksempler for samfunnet rundt.

I november 1963 skrev Industriministeren i Nepal under på avtalen som ble startpunktet for Butwal Tekniske Institutt (BTI). Avtalen hadde form av et frø: Den anga startpunktet. Samtidig satte den ingen begrensninger for omfanget av virksomheten eller størrelsen på bedriftene som skulle utvikle seg. En rekke av Nepals i dag største private næringsbedrifter har det til felles at de har sprunget ut av dette frøet. Disse bedriftene og foretakene utgjør samtidig et eget, nepalsk kompetansemiljø, særlig innen vannkraftfeltet.

Instituttet ble lagt til Butwal i Terai, ved foten av de første fjellene nedenfor Tansen. Tradisjonelt var denne markedsplassen omlastingsstedet til menneskerygg for varer som skulle videre nordover til fjelldistriktene, og endepunktet for enkle varer som de samme fjellfolkene bar ned til slettelandet for å tjene noen få mynter. På 1960-tallet hadde Butwal noen få tusen innbyggere gjennom vinteren. Sommerstid lå byen utdødd under den stekende sola. Det fantes ikke en elektrisk motor i vid omkrets. Kunnskap og ferdigheter innen teknikk var fraværende. På begynnelsen av 1960-tallet gjæret det i befolkningen. Den tette skogen i Terai måtte vike for et stort befolkningsoverskudd fra fjellene, og store veiprosjekter skulle knytte slettelandet og fjelldistriktene sammen. Entenmåtte byen bli et knutepunkt for kommunikasjon, eller så ville den dø ut. Ville Butwal klare omstillingen?

Odd fikk en tomt til disposisjon i utkanten av byen. Alt manglet. Alt måtte gjøres samtidig. De første verkstedhallene kom på plass. Samtidig sendte han en appell hjem til vannkraft-, verksteds- og ingeniørmiljøet i Norge om å få overta brukt verktøy og maskineri. Alt var av interesse, for landet manglet praktisk talt alt! I Odds strategi for industrireising i Nepal, var brukt utstyr et ideelt utgangspunkt, og faktisk bedre enn nytt. Eldre maskiner er gjerne teknisk enklere, og dermed bedre egnet til undervisning og opplæring. Det ville kanskje trenge vedlikehold og reparasjon, noe som i seg selv ville gi lærlingene gode muligheter for praktisk øving. Og så falt det selvsagt langt billigere, slik at det økonomisk sett var innen rekkevidde.

Appellen traff en nerve. I Norge hadde industrialiseringen kommet så langt at det var på tide å skifte ut de første maskinene, ikke fordi det var noe feil med dem, men av rasjonerings- og effektivitetshensyn. Interessen for u-hjelp og bistand var på topp. Odds venner fra studietiden, som var blitt ledere og direktører innen næringslivet, grep denne anledningen til å yte en innsats. Tilbudene om utstyr og materiell kom fra alle kanter. Ingeniører og bedriftsledere ble med i en entusiastisk dugnadsbølge med formål å starte industri i Nepal. Sommeren 1964 reiste Odd landet rundt og koordinerte innsamlingen. Innen sommeren var over var 176 tonn maskiner, verktøy og rekvisita pakket og klart. Pakkassene nådde Butwal våren etter, etter en omstendelig reise med fraktbåt, tog og lastebil. Denne forsendelsen representerte samtidig, i konsentrert form, gjennombruddet for industrialismens tidsalder i Butwal.

De neste tiårene kom mange tusen tonn med brukte verkstedsmaskiner og annet utstyr fra Norge til Nepal. Denne materielle bistanden var samtidig et særtilfelle i norsk misjons- og bistandshistorie. Fortsatt manglet en tredje faktor: Markedet. Det fantes i utgangspunktet ikke noe marked for industriprodukter i distriktet. Odd Hoftuns løsning ble å skape markedet selv. Dette skjedde da BTI starter utbyggingen av Tinau-elva like ved – nok en gang basert på brukt maskineri fra Norge. Disse kraftverksplanene ble også starten på et langt samarbeid med Norad, og pekte fram mot at Nepal ble et av Norges hovedsamarbeidsland i 1996.

Odd dannet et aksjeselskap: Butwal Power Company (BPC). BPC ble raskt den største kunden ved det tekniske instituttet, som produserte alt fra trillebårer og hengebroer til høyspentmaster, på bestilling fra BPC. Dette skjedde på sedvanlige kommersielle prinsipper. ”Det ene fører det andre med seg, og når man har nådd et visst punkt, med tilstrekkelig mange sammenvirkende og gjensidig forsterkende aktiviteter, da er det kommet dit hen at økonomien er kommet i gang og vokser videre av seg se1v. Man har nådd ”take off speed” og er i lufta!”, skildrer Odd i en artikkel.  Nettopp dynamikken i Butwal dannet grunnlagserfaringen for denne bistandsfilosofien, som har fulgt Odd Hoftuns arbeid siden.

Tinau kraftverket sto ferdig i 1978. Det var på én megawatt. I norsk målestokk var det bittelite, og det hadde tatt hele 12 år å bygge. Samtidig dannet dette verket et forbilde som viste at landet selv kunne klare å bygge ut sine enorme vannkraftresurser. Og den formet et fagmiljø for vannkraft. Odd sørget for å bevare dette fagmiljøet ved å danne entreprenørselskapet Himal Hydro. De neste vannkraftutbyggingene, i henholdsvis Andhikola (seks megawatt) og Jhimruk (12 megawatt), hadde som delformål å videreutvikle kunnskapene og ferdighetene til Himal Hydro og Butwal Power Company. Begge disse selskapene er de største av sitt slag i Nepal i dag. Underveis kom behovet for en egen, nepalsk verkstedsbedrift for vannkraftteknologi. Slik oppsto Nepal Hydro and Electrics, dels med bistand fra norsk næringsliv. Disse tre nepalske selskapene dannet også utgangspunktet da Nepal for alvor entret den internasjonale, kommersielle scenen på 1990-tallet. Det skjedde med utbyggingen av Khimti. Vannkraftverket i Khimti skulle være på 60 megawatt, og forutsatte et samarbeid med internasjonale, kommersielle aktører. Odd ble et bindeledd til norske Statkraft, som gikk inn i et samarbeid med de nepalske vannkraftselskapene på likeverdige, kommersielle vilkår.

Etter hvert har også mange av lærlingene fra BTI etablert sine egne bedrifter, særlig innen verksteds- og vannkraftbransjen. Mange av dem har etablert seg i Butwal, som i dag er Nepals senter for lettere verkstedsindustri. Byen har nå et par hundre tusen innbyggere,

Odds innsats i Nepal omfatter fem tiår med opplæring via stadig større prosjekter og utfordringer. Skuffelsene og tilbakeslagene har vært mange, men arbeidet har gitt resultater. Det hadde mislyktes om strategien var pålagt ovenfra. Det ville blitt kvalt om givere hadde pøst på med penger. Isteden har det grodd fram en egen, teknisk ekspertise fra bunnen. Dette har samtidig brutt den onde sirkelen som u-hjelpsprosjektene lett fører med seg:at U-landenes egne innbyggere og selskaper aldri oppnår tillit i form av oppdragskontrakter fordi de er uten erfaring, og de oppnår ikke erfaring fordi de aldri får oppdrag der de kan lære.

I foredrageti Johannesburg pekte Odd også på den fremste suksessfaktoren, nemlig den menneskelige siden av saken: ”Det som skal til, er folk som ser dette som livsviktig. Folk som er villige til å satse og starte prosessen – og har tålmodighet til å se det vel fram, helt til enden! Fordi det er menneskene som teller!”

Dette står vel også igjen som bunnlinjen i Odd Hoftuns livsverk gjennom fem tiår i Nepal.

Tekst: Peter Svalheim