Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

DIKT FOR TAST OG TANKE

 

Håvard Rem

Tekstmeldinger. Dikt

Cappelen 2000

 

Håvard Rem bryner sin poesi på et samtidsfenomen

 

Håvard Rem har som formkriterium i denne boka at diktene ikke skal overstige det antallet tegn det er plass til på et mobiltelefondisplay, altså maksimallengden på tekstmeldinger. I dette ligger det også en prisverdig (og egentlig helt selvfølgelig) poeng: Der det er plass for skrift og menneskelig kommunikasjon, der hører poesi hjemme.

 

Men det følger automatisk med noe mer, nemlig forestillingen om at tekstmeldinger kan legge til rette for en ”egen” diktning, med sine sjangerkrav til innhold så vel som form.

Og det skal en vel ikke se bort fra. Språkforskere har jo allerede gjort mobiltekstmeldinger til objekt for studier, og bemerker at dette mediet skaper sine egne koder. Slik jeg oppfatter det er tekstmeldinger gjerne; 1) kjappe og hverdagslige; 2) Personlige (fra en person til en annen), og samtidig, ofte;  3) utprøvende, fra avsenderens avstandsposisjon.

 

Det som slår mest i øynene med Rems ”tekstmeldinger” er kanskje kjappheten. Det er ikke mye som minner om sonettedikteren fra fjorårets diktsamling ”Dvergmål”. Diktene har også et klart jeg - du språk. Og jeg kan godt se for meg at noen taster inn følgende melding:

 

”Som en råtnende hval

på stranden

svulmer jeg i varmen

fra et blikk”

 

- med et velbegrunnet håp om at det skal imponere mottakeren.

Eller denne, som må egne seg godt etter at kjærsten slo opp:

 

”En gang skal jeg stå ved døren

og fingre med nøklene uten å tenke på deg”.

 

Mange av diktene faller antakelig ganske flatt til jorda. Noen ganger fordi de kneler under sin egen tyngde:

 

”Når du ser skyggen av det du ikke vet er min demon

skriker du

Ikke rart den finner deg

uhøflig”

 

- eller fordi de ganske enkelt blir for banale:

 

”Du har din

Jeg har min

måte å

gråte på”.

 

Om en gjør fratrekk av de diktene som jeg antar Rem selv ville ha luket bort hvis det ikke var for denne litt hippe rammen, så står det faktisk igjen ganske mange gode dikt av det slaget en kan legge i munnhulen og tygge på. Det er ikke bare overflate. Det er dybde også. Og et godt blikk for relasjoner og sinnstilstander.

 

Likevel er jeg usikker på om Rem har funnet den unike kombinasjonen av tastetrykk og tanke som fyller dette nye mediets muligheter. I alle fall synes jeg at dette diktet:

 

”den eldste datteren fra et småbruk

i mellomkrigstiden

 

besøker det nye kontoret

til sønnen sin

 

Etter å ha sett på utsikten

ser hun på hendene hans”

 

- skulle vært gjengitt med lett skjelvende løkkeskrift og lagt i konvolutt. Med posthornfrimerke.

 

Peter Svalheim