Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

 

KRASS VERDIROMAN I URBANT UNGDOMSSPRÅK

 

Roger Kurland

Lekestue. Roman

Cappelen 1997

 

Enda en forfallsromantiserende fylleorgieroman fra hovedstaden? Neida, bare tilsynelatende. Til tross for innpakningen kan denne boka faktisk  leses som en verdiroman . Dette er en bok som søker etter festepunkter og motvekt mot «drit-i-alt»-kulturen, og gjør noe så sympatisk som å påstå at mennesket har egenverdi.

Jegpersonen i boka  er psykologistudent - han sier et sted at han valgte psykologistudiet for der var det 60 prosent kvinnelige studenter. Denne temmelig bevisstløse holdningen utfordres i løpet av boka, og hovedpersonen utvikler seg fra drittsekkstadiet til å bli en ansvarsbevisst ung mann som setter alle krefter inn på å bry seg om sine små venner; de av foreldrene oversette og forsmådde barna. Han blir en slags Fantomet i Oslojungelen, en som avslører foreldregenerasjonens følelseskulde og manglende omsorgsevne, og taler pygmeenes sak: Barnehagebarna, prøverørsbarna, forstadsbarna. Det blir både underholdende og hyggelig. Og sannelig vokser han ikke såpass at han på siste side er klar til selv å ta på seg farsansvar, etter at han har gjort sin Sala gravid.

En side ved boka er generasjonsoppgjøret; Forfatteren levner ikke sin foreldregenerasjon, 68-generasjonen, mye ære, som har gjort det så vanskelig for etterslekten å finne sin identitet, ved å utligne alle forskjeller, forflate alle verdier og fjerne all mulig mening fra tilværelsen.

Bokas jeg tar jobb i studentbarnehagen på Blindern, mens han venter på å komme videre i studiet. Der begynner hans oppvåkning og hans etterhvert Günther Wallraff-aktige «avsløring» av  holdningene, eller rettere sakt, mangelen på holdninger, blant foreldre og barnehagepersonale, og, i kortformat, hele storsamfunnet. Han oppviser et usedvanlig sunt folkevett, og er i stand til å se hva disse ulykksalige smårollingene virkelig trenger: De trenger mer enn bare et oppbevaringssted, de trenger gode rolleforbilder, tid, individuell oppmerksomhet. Jegpersonen knuser mer enn gjerne foreldrenes strategier for å bevare en god samvittighet , og avslører at de i gavnet gir blaffen.

Boka har et høyt tempo, og dette bohemske  ved seg som en sikkert alltid og alle steder vil forbinde med studenttilværelsen: Studentkollektivet med det obligatoriske festelivet, sjekkingen, de evinnelige diskusjonene. Samtidig avslører boka alle de sedvanene og strategiene en gjemmer seg bak for å slippe å engasjere seg. Gang på gang i Kurlands tekst følges en replikk av en kalkyle: Slik og slik sier han for å oppnå det og det.  Det man sier tjener minst av alt som en formidler av hva man faktisk tenker og føler, men fungerer isteden som en strategi for å oppnå det man ønsker  -enten det er å få draget på damene, eller å bli kvitt et brysomt medmenneskelig ansvar.

Det er mange personer med.  Men de har det tilfelles at de alle har en funksjon i forhold til tematikken. Hovedpersonen, helten, når ansvars erkjennelse, han innser at han som menneske må involvere seg i andre mennesker. Indra, skjønnheten av indisk avstamning, står for  gamle, hevdvunne familieverdier (betegnende nok går Kurland til et ikke-norsk miljø for å finne et godt gammeldags «Gudsord fra landet»).. Glør er en visjonær pratmaker; han er i stand til å sette fingeren på det moderne samfunnets ømme punkter, dens omsorgssvikt overfor sine svakeste, dens likegyldighet og kulde. Men når han selv skal gjøre noe med det, så blir han farlig; han blir en hitleraktig fører for de forsmådde. Og jegpersonens egen familie fungerer som et bakteppe  for handlingen. Faren, den egosentriske sekstiåtteren, stemoren som foretrekker å la seg besvangre via reagens for å ha den hele og fulle kontrollen selv.  Og stebroren; Hans selvmord som utløser det endelige omslaget: Det kunne vært unngått! Hvorfor brydde han seg ikke?

Først og fremst er det kombinasjonen av formuleringsevne, evne til iakttagelser og verdibasis som gjør denne boka til en leseropplevelse og en viktig bok. Det er uvant, men langtfra brysomt, at en bok skrives ut fra et klart samfunnsmessig engasjement og standpunkt på denne måten, og det tjener forfatteren til ære at han klarer å styre meningsiveren sin inn i litterært fordøybare former. Boka viser en vilje til å sette dagsaktuelle problemer under debatt, for å bruke en vending fra realismens barndom i Norge.. Kanhende blir den litt vel pratsom i lengden, men jeg  som leser blir allikevel aldri trettet ut. En annen ting er om kritikken hans treffer: Hans «avsløringer» fra barnehagemiljøet er til tider så hjerterå at det er vanskelig å forbinde det med den barnehagehverdagen de fleste kjenner.

Roger Kurland debuterer med denne boka. Han bruker grov skyts. Men OK, det gjør man gjerne når man har noe på hjertet.

 

Peter Svalheim