SPRÅKVEGG

Espen Stueland

Stemmens pantomime. Dikt

Kolon forlag 1996

Denne diktsamlingen har et interessant utgangspunkt. Formuleringen Stemmens pantomime antyder at i stemmen, selv stemmen, har et meningsbærende element i seg som ikke er ord, kanskje ikke en gang lyd, men snarere spor: Avtrykk av en fortelling, en historie, stemmens eiers skjebne. På det beste kommer også denne understrukturen fram, slik som i diktet "Dashbord":

Jeg hører handskrifta flyte i stemmen din

ikke i det du sier

men inn i skrittene

 

stemmen husker

Her ligger det et helt drama i kim, og leseren blir invitert til å dikte med, på en svært sympatisk måte. Men altfor ofte får jeg det problemet at teksten ikke sier meg noe som helst - på det verste har jeg følelsen av å møte en massiv språkvegg.

noen unger isbader med baderinger rundt bicepsene i kulpen nedafor elveoset som damper opp is i veibanen. Ringene har nevenyttige fedre laget av en okses magesekk, vridd den tom, lungesterkt blåst den opp og knyttet igjen: "Her. Uti med dere." Krøtteret ligger på bredden, blunker ut blod med muskelkraft helt fra nakken, i en pøl omgitt av grannålbestrødd snø

(fra "Døv"). 

Jeg forstår av sammenhengen og endel andre spor at diktet har en gjennomtenkt funksjon, tjener som eksempel på noe, men den forståelsen er og forblir av et utvendig slag. Jeg får store vansker med å bli med på premissene i diktet.

Når det samtidig er mange ting i selve språket som virker direkte irriterende, er det ikke lett å beholde motivasjonen som leser.

Blant annet får jeg et tungt forhold til alle ordspillene som dukker opp. Det står ørekobber for øredobber, diktotomi for dikotomi osv (her kan man ikke være det minste ordblind!). Svært ofte produserer ikke disse nydannelsene noen ny mening, slik jeg syns et velfungerende ordspill bør, men blir stående som fikse, og etterhvert temmelig irriterende påfunn.

Allikevel, det er noen dikt som skiller seg ut med en så glassklar stringens at det nesten står som et friminutt i sammenhengen, slik som diktet Nattverb (denne gangen et godt ordspill):

Jeg våkner og ser åndedrettet fra drømmen

som rim på ruta

I rimet er det skrevet

et speilvendt brev

Stort sett faler boka innenfor kategorien språkrøkt: Det er en lærd utforskning av formidlingens begrensinger og muligheter her, i alle fal slik jeg ser det. Et par av diktene skiller seg ut som glassklare, og i tradisjonell forstand poetiske. Bortsett fra de er det å lese denne boka å betrakte som et stykke hardt arbeid.

Peter Svalheim