SAFTIG KULTURKRITIKK

 

Gert Nygårdshaug

Himmelblomsttreets muligheter. Roman

Cappelen 1995

 

Snakk om lesesug! Jeg vet det er en klisjé, men allikevel: Denne boka blir en besettelse. Den har et voldsomt driv, og sparer ikke på noe i skildringene av det som kanskje kan kalles hovedtemaet: Den europeiske kulturens totale moralske fallitt.

 

Boka følger hovedpersonen, østerdølen Jens Oder Flirum, gjennom 30 år av hans liv. Den begynner i framtiden, ca år 2020, med en grusom og storslagen apokalypseskildring: Den Europeiske Unionen går under i en Bosnialiknende konflikt, bare hundre ganger mere rå og primitiv. Jens Oder Flirum har bak seg et halvt liv i Amazonas, men velger å vende tilbake til kaosets og sammenbruddets Europa. Det er et tilsynelatende fortapt kontinent han kommer til, en verdensdel som endelig og totalt høster fruktene av 2000 års hovmot. Men i den uplettede brasilianske regnskogen har han funnet krefter som kanskje kan gjøre ende på denne europeiske kulturens elendighet.

 

I de tre første kapitlene går fortellingen skrittvis tilbake i tid. Andre kapittel skildrer hvordan den unge Jens reiser til Amasonas med en ambisiøs, og samtidig enkel plan: Han vil kartlegge og bevare regnskogen gjennom nitidige registreringer av mangfoldet i flora og fauna. Han blir inkludert i et dypt meningsfylt samfunnsliv med en urbefolkningsstamme, og føres inn i en verden av mystikk og naturlig tilhørighet til omgivelsene og hverandre.

 

Tredje kapittel fører oss tilbake til vår nåtid: Den 17årige Jens er utstøtt og forhatt som en av lokalsamfunnets asosiale "Verstinger". Han blir uskyldig dømt i en mordsak. I fengselet modnes mistroen hans til alt europeisk, og han hengir seg til dype studier for å komme på klingen av hvorfor ting er som de er: Hva ligger under de gjengs europeiske argumentene og synspunktene? "Verstingen" Jens danner seg sakte og sikkert et bilde av vår egen kultur som tidenes og verdenssamfunnets absolutte "Versting".

 

Det er fascinerende å se hvordan forfatteren fester fortellingen til vår egen tid, og så lar den gli videre inn i den nære framtid. Han anvender samtiden og historien akkurat som han selv vil, og kommer med selvlagede biografiske supplementer til størrelser som Ibsen, Thomas Mann, Claude Monet og Salman Rushdie. Et stykke fram i tid finner vi igjen politiske strømninger og tendenser som vi kjenner fra vår egen samtid, men nå er de dratt ut i det ekstreme. Tankegodset til f eks Carl I Hagen levnes liten ære: Hagen blir stående som en av fadderne for den primitivismen Europa henfaller til i denne skildringen.

 

Gert Nygårdshaug er en kunnskapsrik forteller, han fører samtaler på avansert vitenskapelig og filosofisk grunnlag, uten at det noen gang blir tørt, eller virker platt og dilettantisk. Alt han skriver vil nok ikke kunne bli stående om man går det etter i sømmene, men i sammenhengen det står, er det med på å bygge opp et velfundert og overbevisende hele.    

 

Dette er en drepende sivilisasjonskritikk. Og den framsies fra en usedvanlig fruktbar synsvinkel. Nygårdshaug har en forbløffende evne til å risse opp sterke bilder, situasjoner og sinnbilder, som river og henrykker.

 

Peter Svalheim (Agderposten 1995)