Jeg vil begynne denne boka med å vise kortene mine. Når jeg ser ut gjennom kjøkkenvinduet vårt, ser jeg rett inn i kjøkkenvinduet til Odd og Tullis Hoftun. Vi deler gressklipper, malestige, garasje og avisabonnementer. Huset vi bor i er Tullis’ barndomshjem. De har bygd sin bolig for alderdommen i et hjørne av tomta, straks over gårdsveien. Ikke bare er vi naboer. Vi pleier også en nær, daglig omgang. De to over tunet er en naturlig del av familielivet vårt, og fjellandet Nepal hvor de har bodd nesten i hele sine voksne liv, har blitt en del av barndoms- og fantasiuniverset for barna våre. Odd hører skrik fra ungene når de ser en hoggorm, og tar affære med en kjepp. Ormen dør naturligvis, og Ulla, vår eldste, tenker imponert: Han har sikkert reddet mange fra ormer i Nepal. Siden vokser de til og finner en fast kilde for utfordringer om samfunn, kultur, tro og tanke der i nabohuset.

 

Faktisk begynte bokarbeidet ute på tunet. «Jeg har tenkt på å spørre deg om noe,» sier Odd en dag jeg plundrer med gressklipperen. Øyenbrynene hans farer langt opp mot det høye hårfestet. Det er sommeren 2005. Jeg vet at han har et finstilt øre for redskap, og kikker bekymret ned på motordekselet som er sprekt etter en litt for hardhendt bruk fra min side. Det er likevel ikke det saken dreier seg om. Jeg må bli med opp til arbeidshulen hans på loftet. Her tilbringer han sine lange arbeidsdager i kontakt med hele verden og særlig med et lite fjelland langt borte, via en internettoppkoplet pc.

Det er noe han har tenkt på ganske lenge. Det ligger på ham som en plikt. Han tenkte egentlig å gjøre det selv, men nå innser han at tiden og kreftene ikke strekker til. Han selv er antakelig ikke rette person til denne jobben heller, forresten. Så derfor spør han meg: Om jeg kan skrive en bok for ham? Det skal være en bok om Nepal og om hans erfaringer fra 50 år som misjonær, bistandsarbeider, industrigründer og vannkraftutbygger i dette landet. «For jeg innser at jeg glemte å informere underveis. Det ble jo ikke tid til det heller,» sier Odd.

 

Jeg skal altså skrive det han selv ikke rakk. Bokarbeidet blir faktisk å betrakte som en forsinket del av arbeidet hans. Det jeg skal gjøre er å avrapportere et helt livs erfaringer! Jeg trenger to sekunder på å svare. Og spør samtidig, for å være sikker på  at jeg hørte riktig, om han er klar over at en slik bok må komme til å handle om ham som person? Levende mennesker? For om jeg virkelig skal formidle hans anliggender så kan det ikke bare handle om ideer, kjensgerninger og prinsipper, løsrevet fra mannen selv. Det hører uvegerlig med at han blottlegger seg, gjør sitt liv til emne for en fortelling. Min nabo Odd sukker ved tanken. Jo. Han er klar over det. Å stille seg selv til skue på den måten strir imot hans natur. Men han har nå en gang oppnådd erfaringer som omverdenen vil ha nytte av å vite om. Han anser at hans eget virke ikke er avsluttet før det er gitt videre. Så hva annet kan han gjøre?

 

Slik ble jeg biograf.

 

Odd gir meg tilgang til sine personlige arkiver og stiller sitt kontaktnettverk til rådighet. Ikke minst stiller han seg selv til rådighet. Det blir mange og lange og samtaler på loftet. Samtalene vandrer fra fortid til nåtid, fra ide til praksis og tilbake igjen. Tanken kretser om Gud vitenskap og det at vi intet vet - uten at noen av disse tankekretsene utelukker hverandre. Tvers gjennom samtalene går en stolpe av etisk substans. Det er det som heter levd liv.

 

Materialet er så rikt og kilden min så vitalt tilstede at det er vanskelig å se det som noe som tilhører tidligere tider. Det hender også at hendelser og begivenheter endrer seg underveis mens jeg skriver om dem, fordi nåtiden påfører den nye aspekter. Noe som ser ut som en vanlig vårdag i den søvnige kystbygda Gjeving, kan inneholde strenger av endring på høyt samfunnsplan i et land i Himalaya.

Odd og Tullis insisterer på at jeg har frie hender, bare med det forbeholdet at fakta må stemme. Og at jeg for all del ikke må rosemale. Det de aller minst vil ha, er en helgenlegende. Følgelig noterer jeg pliktskyldigst alle informasjoner av negativ art for å se om de kan komme til nytte. Visste du at Odd røykte pipe i sin ungdom, til tross for strenge formaninger fra moren? Han sluttet først da han fikk barn. Når Odd innvender at jeg likevel fremstiller ham i et for godt lys, så spør jeg retorisk tilbake: «Jeg skriver om en arbeidsnarkoman som konsekvent setter kallet sitt framfor alt annet, til og med familien. Er det et godt lys»? Samtidig klarer jeg ikke undertvinge et faktum. Det er at jeg setter mine naboer høyt. Svært høyt.

 

I tillegg til hovedkildene mine, Odd og Tullis Hoftun gjennom samtaler og arkiver, har jeg intervjuet 50 personer i Nepal og Norge i forbindelse med dette bokarbeidet. Intervjuene i Nepal gjorde jeg i løpet av en tre ukers studiereise i november / desember 2006. I boka bruker jeg sitatstrek når jeg siterer kilder jeg selv har snakket med. Sitater fra arkiver, bøker og lignende er gjengitt med anførselstegn.

 

Tekniske og økonomiske emner har sin naturlige plass i denne boka. Jeg inviterer leseren til å bli med og la seg fascinere av denne verdenen. Samtidig har jeg lagt vekt på å skape en flyt i formidlingen. De detaljene og sammenhengene som ikke omtales i selve fortellingen, er dermed ofte å finne i noteapparatet.

 

I dette forordet har jeg ikke røpt hvordan jeg og familien min kom i berøring med Hoftunfamilien. Det emnet åpner for et egenartet stofftilfang som fortjener oppmerksomhet i seg selv. Her blir det kanskje til en liten bok i boka.

 

Jeg har fått stor hjelp i skrivearbeidet av mange, og velger å nevne ingen - bortsett fra ektefellen Ellen, min heltinne. Jeg tilegner deg denne boka med takk.

Peter Svalheim